Første uka i oktober 2014 tilbrakte jeg i Stockholm. I løpet
av fire dager besøkte jeg tre ulike skoler der undervisningsmetoden
sjangerpedagogikk ble praktisert. Før jeg i det sjette innlegget på denne
bloggen redegjør for det teoretiske ved den funksjonelle grammatikken, så vil
jeg i det tredje, fjerde og femte blogginnlegget presentere mine møter med tre
ulike skoler i Stockholm der sjangerpedagogikk ble praktisert.
 |
| Skrivesyklusen i sjangerpedagogikk |
Det mest imponerende jeg har sett av støtte til
begrepsoppbygging så jeg i en form for mottaksklasse ved barne og Undomskolen i
Grimsta i Vällingby. Ved barne og ungdomskolen var det flere lærere som
praktiserte sjangerpedagogikk, deriblant en lærer som jevnlig kurset interesserte
lærere på skolen.
Læreren jeg observerte drev en form for spesialundervisning
i en form for mottaksklasse. Elevene kom og gikk i klasserommet og hadde
tilpasset undervisning i svensk i dette klasserommet samtidig som de i andre
timer fulgte annen undervisning med sine tilhørende klasser.
Klasserommet var preget av denne lærerens varme,
omsorgsfulle, humørfylte oppsyn, som gjorde at man så at elevene trivdes med å
være i klasserommet. Elevene lot sine personligheter komme til uttrykk hjulpet
frem av oppmuntrende og spesifikke kommentarer der læreren lot det komme frem
at hun husket hva de tidligere hadde sagt til henne om ulike ting. Hun ga dem
positive kommentarer om deres personlighet. Klasserommet hadde en så inkluderende
atmosfære at jeg selv da undervisningen tok slutt, da det resten av dagen ikke
var flere elever som trengte å være i mottaksklassen, ble jeg selv skuffet. Jeg hadde egentlig mest lysst til fortsette å være en del av den hyggelige
atmosfæren i klasserommet. Læreren minnet meg diskret om at elevene var gått, og at annet arbeid ventet.
Den hyggelige atmosfæren i klasserommet hadde nok mer med
lærerens personlighet å gjøre enn med undervisningsmetoden, men likevel var det
åpenbart at den heterogene og skiftende elevmassen som var der opplevde både
læring og mestring. Jeg spurte henne om en slik rolle som lærer i tilpasset
undervisning i hovedmål, svensk, som hun hadde ved Grimstaskolan, var en modell
som ble anvendt ved flere skoler i Stockholm, eventuelt ved flere skoler der
genrepedagogikk ble praktisert. Hun svarte hun ikke kjente til dette, utover å
nevne en annen skole der en morsmållærer i et morsmål mange elever ved den
skolen hadde, praktiserte en form for mottaksklasse for nyankomne
minoritetsspråklige elever med et spesifikt morsmål mye av undervisningen da
foregikk på.
Læreren ved Grimstaskolan imponerte ved å ha bundet sammen
alle de små tingene elevene gjorde i timene hennes i en gjennomtenkt helhet som
på så mange ulike måter bidro til å bygge språklige støttestrukturer for
elevene som befant seg på så mange ulike nivåer. Undervisningen syntes å være
tilpasset en svært heterogen, hele tiden skiftende, elevmasse av ulike aldre og
ulike morsmål. (En mindre erfaren og mindre kompetent lærer ville ha blitt
frustrert over så ustabile betingelser for undervisning).
Skildring og personskildring syntes å ha vært genren læreren
rettet mest oppmerksomhet mot i løpet av de timene jeg observerte. Ved muntlig
gjennomgang på tavla gikk læreren gjennom viktige begreper og sentrale ord, og
lagde slik en form for skjelett til en tekst elevene så etterpå skulle skrive.
Læreren brukte gjennomgangen av begreper og viktige ord og en modelltekst de
leste etter å ha jobbet med egen tekst, som utgangspunkt for å rette
oppmerksomheten mot språklige og grammatiske fenomen de trengte for å skrive tekster
i genren skildring og personskildring.
 |
| Pauline Gibbons, sjangerpedagog og forfatter av "Stärk språket, stärk Lärandet". |
Undervisningen var fullt i tråd med Gibbons anbefalinger om
å «gå fra helhet til del, fra innhold til form – og tilbake igjen».[1]
Læreren trakk frem ordet «åtminstone», (på norsk "i alle fall/ om ikke annet så"), fra modellteksten, novellen skrevet av en
finsk forfatter og som handlet om undertrykkelse av morsmål, finsk, i et
klasserom for noen tiår siden i svensk skole. Læreren viste hvordan ordet
elevene ikke kjente påvirket setningen ordet ble brukt i, og hvordan setningen
skulle forståes når de var blitt kjent med ordet. Ved skildringer av
hovedpersonene i teksten, viste, mimet læreren ansiktsuttrykk og kroppsspråk
ved de forskjellige personbeskrivelsene med stor innlevelse og bruk av humor.
Til å hjelpe elevene
til å utvikle begreper til hjelp til å skrive tekster i genren skildringer og
personskildringer, brukte lærer et tankekart med ordet «jeg» i midten. I en
stor runding rundt ordet «jeg» hadde hun på tavlen skrevet rundt 15 ord som
karakteriserte denne jeg-personen. Hun gjennomgikk ord for ord, før hun i en
ring mellom ordet «jeg» og de karakteriserende ordene, knyttet hun de ulike
ordene til begreper, som fritidsaktiviteter, temperament, personlige
egenskaper, familie, ambisjoner osv.
Slik ga hun nettopp de minoritetsspråklige elevene en
forståelse av de begrepene hun forklarte meg at elevene ville møte når de
skulle skrive stiler innen genren skildringer eller bruke skildringer innen
andre skriftlige genre. Lærer forklarte meg at hun var veldig bevisst på at
hennes oppgave var å gi disse elevene de grunnleggende begrepene de så kunne
anvende når de ble utfordret til å skrive tekster i klassen de hørte hjemme i.
Som hun sa til meg, i klassen de hører hjemme ville de antageligvis bli bedt om
å beskrive klær og fysiske kjennetegn, altså skrive mer avanserte skildringer
enn de gjorde hos henne. Slik kunne altså elevene bygge videre på hva de hadde
lært i denne formen for «midlertidig mottaksklasse».
Læreren gjorde bruk av leker som på en gjennomtenkt måte
berørte språklige og grammatiske fenomen. Hun syntes å ha en plan med som jeg
gjettet meg til inneholdt at temaer alternerte på syklisk vis. Elevene kom og
gikk og oppholdt seg i klasserommet hennes på en måte som gjorde det vanskelig
for henne å ha oversikt og kunne planlegge undervisningen i forhold til hver
enkelt elevs behov utover at hun på en gjennomtenkt måte tok for seg
grunnleggende begreper, sentrale svenske ord til bruk i viktige genrer og
lesetrategier.
Elevene ville ha nytte av dette når de kom tilbake til
klassene de hørte hjemme i, der de skulle gjøre det samme som sine medelever
der. Etter å ha lest ferdig novellen lot hun eleven forestille seg at hun
skulle sende en mail til en venninne der hun fortalte hva som hadde skjedd med
henne som tenkt hovedperson i den leste novellen. Hun fikk slik frem hvordan en
slik kort refererende tekst ville ha skilt seg fra novellen, og klargjorde slik
hva som kjenntegnet novellen som genre, bl.a. nettopp bruken av skildringer.
